Spring Breakers – spring break forever!

Oslo internasjonale filmfestival er en festival som alltid kommer som julekvelden på kjerringa på meg. Og de to siste årene har jeg ikke fått med meg noen filmer der, selv om det er en festival jeg liker godt. I år fikk jeg med meg to fantastiske filmer på en kveld. Den ene var den siste visningen av Harmony Korines Spring Breakers (2012). En film jeg av en eller annen grunn ikke hadde fått med meg skulle komme selv om det har vært en hype rundt den, men er utrolig glad for at jeg så den.

Harmony Korine er kanskje for mange mest kjent for Kids (1995), men har laget en del andre filmer som alle kan være ganske kontroversielle eller ubehagelige. Spring Breakers kan nok for noen være både kontroversiell og litt ubehagelig, men jeg synes den var fantastisk kul. Filmen har fått en del publisitet og blitt en snakkis mye på grunn av skuespillere som Vanessa Hudgens, Selena Gomez og Ashely Benson. Alle er kjent som søte snille jenter som forbindes med Disney og søte filmer, mens Korine er som sagt litt i andre enden av skalaen.

Filmen handler om 4 college-jenter som er skolelei, og har lyst til å komme seg bort for å dra på spring break. De har spart litt penger, men har ikke nok til å reise og må finne en måte å få tak i mer penger. Candy (Hudgens), Brit (Benson) og Cotty (Korine) bestemmer seg for å rane en diner. Faith (Gomez) er den kristne snille jenta av de fire, men blir med på reisen selv om hun vet hvor pengene kommer fra, for alt hun vil er å komme seg bort. Etter å ha blitt arrestert mens de er på spring break, blir de kausjonert ut av rapperen Alien (James Franco) og det marerittaktige eventyret forsetter.

Filmens intro setter stemningen for resten av filmen, den er rett på, pupper i fjeset. Akkompagnert av Skrillex’ «Scary Monsters and Nice Sprites» starter filmen med nærbilder av solbrune, nesten nakne amerikanske ungdommer på stranda som drikker, danser og rister på rumper og pupper i slow motion. Alle klippene av rumper og nakne pupper er akkurat litt lengre enn det man er vant til i vanlige spillefilmer, det er ikke provoserende eller teit, men har en komisk effekt. Denne introen gjør at vi som seere blir med på vilkårene for spring break, alle hemninger er sluppet og det eneste man skal er å ha det gøy, uten bekymringer.

De fleste bildene i filmen er forskjellige grader av nærbilder, som gjør at man blir veldig fokusert på detaljer ved alle karakterene, ansiktet, kroppen, hendene, håret og blikket. Når det ikke er nærbilder er bildene fortsatt  fylt av karakterene som er i fokus, og vinkelen er lav, sånn at man får se personene fra top til tå. Man kan kanskje si at filmen er mer form enn innhold, men jeg liker det, og synes balansen er god. Digger fargene og lyset i filmen, og musikken og lyder av pistoler som lades er perfekt sydd sammen.

Det er veldig lite standard dialog i filmen, mange av scenene foregår uten dialog, og jeg ble veldig imponert av Vanessa Hudgens og Amber Benson som er de som er mest med, men har mist dialog. De formiddler det meste gjennom kroppsspråk og blikk på en ærlig og subtil måte. Mye av dialogen ligger over bildene som en voice over, og oftest er dialogen fra scener som kommer senere, og vi får høre det på nytt når vi får se scenen dialogen er hentet fra. Repetisjon som virkemiddel går igjen gjennom hele filmen. Selv om det er en historie som fortelles fra start til slutt, så fortelles den litt på samme måte som når man selv skal fortelle noe som har skjedd. Ikke alt er kronologisk, noe repeteres, men når du ser alt og hører alt får du hele historien.

Jeg visste at James Franco skulle spille en gangsta rapper, og jeg lurte litt på hvordan det skulle bli. Jeg tenkte at det lett kunne bli parodisk, men han var veldig god. Som resten av filmen så føltes han helt ekte, og det er noe av det som var så kult med filmen, selv om det er veldig kjente fjes i hovedrollene, og mye av det som skjer er ganske drøyt, så følte jeg at alt var så ekte og levde meg helt inn i filmen. En av mine favorittscener er da rapperen Alien, sitter ute i hagen i solnedgangen ved et flygel og spiller Britney Spears ”Everytime” mens Candy, Brit og Cotty danser rundt med rosa finlandshetter og automatvåpen. Fantastisk!

Det har som sagt vært en hype rundt filmen, mye på grunn av castingen, men og for at det ikke er mange festivaler som har fått lov til å vise filmen. Jeg synes det er ekstra kult at den da vises på OIFF. Personlig kan jeg ofte stille meg litt skeptisk til filmer det blir en hype rundt, men denne filmen er noe av det kuleste jeg har sett laget i nyere tid. Skulle bare ønsker jeg så den første visningen, sånn at jeg kunne fått sett den to ganger. Etter filmen fikk jeg utrolig lyst til å være 19 år igjen, danse rundt til Skrillex og bare finne på masse dritt! Må se den igjen så fort den kommer på kino. Håper bare den kommer på kino, det er ennå ikke avgjort om den skal komme på kino eller rett på dvd i Norge.


Kos med triste filmer – Monsieur Lazhar

Etter en måned med skrekk og thillere så tenkte jeg det var på tide med noe mer koselig, eller egentlig ikke koselig, men en film som treffer helt andre følelser. I går så jeg Den gode læreren (Monsieur Lazhar 2011), en Canadisk-fransk film som handler om en lærer som tar livet av seg i klasserommet, og hvordan den nye læreren og elevene håndterer hendelsen. Som sagt ikke direkte koselig, men filmen er til tider veldig koselig, ikke bare trist.

Bachir Lazhar, en algerisk immigrant, ser i avisen at en lærer har tatt livet av seg og regner med at skolen trenger en vikar og melder seg som vikar for rektor. Han sier han har undervist 19 år i Algeri, og får jobben da det er viktig at elevene får en ny lærer så fort som mulig. Elevene er 11-12 år, så de er unge, men forstår godt hva som har skjedd med deres tidligere lærer. Elevene viser seg å være veldig knyttet til den døde læreren, og Lazhar ønsker å hjelpe elevene med å takle sorgen. Samtidig skjønner vi at Lazhar også har mistet noen og har sin egen sorg han må takle.

Filmen starter når det er vinter, kjip og sørpete vinter. En årstid som gir en trist stemning og understreker tematikken. Dette er det jeg vil kalle en stille film. Som seer observerer vi Lazhar og elevene i deres hverdag etter selvmordet. Situasjoner fra klasserommet, på vei hjem fra skolen, hjemme, blir presentert for oss, og til sammen forteller de historien om året etter lærerens selvmord. Etter hvert som året går og våren og sommeren nærmer seg, nærmer klassen og Lazhar seg en hverdag som ikke lenger er så preget av sorg og behovet for å forstå. Et vennskap og forståelse mellom lærer og elever, som alle har hatt et tungt år, er noe av det som gjør denne filmen koselig, og er det som driver historien fremover. Filmen har en lun humor som gjør at jeg koser meg selv om filmen er trist. Men å kose seg med triste filmer kan være litt godt.

Soudtracket er deilig pianomusikk av Martin Léon, som skifter fra moll til dur, akkurat som stemningen i filmen. Franskspråklig film med vakker pianomusikk er noe jeg lett kan falle for. Anbefaler alle andre som og liker dette det å få med seg denne filmen når den kommer på kino i romjula.

Hør musikken her: La Chrysalide de Martin Léon

Jeg fikk lyst så se Den fabelaktige Amélie fra Montmartre igjen, uten sammenligning annet en deilig pianomusikk.

Legger og ved en link med vakker musikk fra Amélie: Comptine d’un autre été: l’après-midi av Yann Tiersen


Skumle filmer del 2

Nå er det bare en uke til Halloween, og her er fortsettelsen av listen med noen av mine  favorittskrekkfilmer i den anledning. Denne delen av listen ble litt annerledes enn del 1. Det er en tydelig overvekt av thrillere. Mindre blod, flere psykopater. Men thrillere som grenser til skrekk synes jeg kan være noen av de skumleste og ekleste filmene.

11. The Ring (2002)

En jente ser en video, og en uke etter er hun død. Journalisten Rachel etterforsker denne videoen og hvorfor alle som ser den dør en uke etter at man har sett den. Det er den amerikanske remaken av den japanske Ringu (1998) som kommer med på denne listen. Jeg har sett begge, men liker den amerikanske best. Vet det er mange som er helt uenig, men for meg ble ikke den japanske noe skummel. Det kan hende at det er fordi jeg så den amerikanske først, eller fordi da jeg så Ringu i fjor, hadde jeg sett ganske mange asiatiske skrekkfilmer med gjenferd med håret ned i ansiktet, og de biter ikke på meg lengre. Har ikke sett The Ring siden den kom på kino i Norge, men husker at jeg ble skikkelig gira på å se mer skummel film etter å ha sett den. Syns faktisk og at Naomi Watts er kul som dame som er redd og friker ut. 7 av 10 stjerner.

12. All the Boys Love Mandy Lane (2006)

Etter sommerferien har Mandy Lane blitt heit, og blir invitert av de kule i klassen på en helgetur på en ranch. Etter hvert blir ungdommene de drept en etter en. Denne filmen har jeg bare sett en gang, men jeg synes den var veldig kul, og jeg ble ganske redd. Den er litt annerledes enn andre sånne ”tenåringer som er på en hytte og blir drept en etter en”-filmer. Kan ikke si så mye mer uten å spolie for mye føler jeg. 7 av 10 stjerner.

13. Funny Games (1997)

En familie har akkurat kommet til sommerhuset sitt, da to unge menn kommer å spør om å få låne egg. Disse to mennene er ute etter noe helt annet enn egg, og tar etter hvert familien til fange i sitt eget hus og begynner å terrorisere dem. Første gangen jeg så denne var jeg sånn 15-16 år, filmen gikk på tv og jeg og en venninne var alene hjemme hos henne. Skummelt! Har sett den igjen et par ganger etter det og den er like ekkel og bra. De to unge mennene er så utspekulerte og helt klart psykopater på verst mulig måte fordi man ikke mistenker dem ordentlig før det er for sent. Mikael Haneke har også laget en amerikansk remake av denne. Den er ikke dårlig, den er helt lik originalen, bare med amerikanske skuespillere (Naomi Watts friker ut her og!), men den er bare ikke like bra som originalen. 9 av 10 stjerner.

14. Psycho (1960)

Marion Crane stjeler 40.000 $ av arbeidsgiveren sin og rømmer av gårde. Etter å ha kjørt lenge stopper hun på et lite motell som er drevet av den ungen mannen Norman, som virker som han har en ekstremt dominerende mor. Denne filmen regner jeg med er kjent for de fleste, selv om man ikke har sett den eller liker skrekkfilmer. Jeg har sagt at jeg ikke alltid blir så redd av litt eldre skrekkfilmer, men Hitchcock er unntaket. Jeg så den med søsteren min en gang vi var alene hjemme i et stort hus, og vi ble vettskremt. Prøvde å få vekk den ekle stemningen ved å se noen episoder av Sex og Singelliv etterpå, men det hjalp ikke. Null mulighet for fjerne den ubehagelige stemningen. 9 av 10 stjerner.

15. Kiss the Girls (1997)

Politiet jakter på en seriemorder som holder ofrene sine fanget før han dreper dem. En av kvinnene som ble tatt har klart å rømme og hun hjelper politiet med å ta morderen. Dette er en thriller, og er en av mange filmer med Ashley Judd ”the thriller queen”. Jeg synes denne filmen utmerker seg som en av de kuleste thrillerne med Ashley Judd, og definitivt den skumleste jeg har sett. Dette var lenge en film jeg angret på at jeg så for jeg ble så redd etterpå. Så den igjen forrige uke og synes fortsatt den er veldig spennende og skikkelig creepy. 7 av 10 stjerner.

16. Hide and Seek (2005)

En enkemann sliter med å få i gang livet etter hans kones selvmord. Datteren håndterer det ved å finne trøst i skyberten Charlie. Etter hvert blir faren og datterens lege mer og mer bekymret for datteren og denne Charlie. Dette er nok en thriller/skrekk som jeg likte veldig godt, ordentlig creepy. Robert DeNiro, i en uvanlig hovedrolle for han, funker veldig bra, og Dakota Fanning er perfekt som redd liten jente. Omgivelsene i høstlige upstate New York gjør og sitt til en dyster stemning. 7 av 10 stjerner.

17. Silence of the Lambs (1991)

Clarice Starling må vinne den manipulative morderen Dr. Hannibal Lecters tillitt for å få hjelp til å ta en annen seriemorder, Buffalo Bill, som flår offrene sine. Dette er en av mine favorittfilmer sånn generelt, utenom skrekk-/thrillersjangeren. Synes Jodi Forster er fantastisk som Clarice Starling, en ung FBI agent som må strekke sine egne grenser for å ta morderen. Buffalo Bill er jo bare så klin kokkos psycho at jeg blir redd bare av å tenke på han. Synes og naturen og omgivelsene i denne filmen spiller en stor rolle for stemningen, høst, grått vær og nakne trær. 9 av 10 stjerner.

 

18. The House of the Devil (2009)

Det er en gang på 80-tallet og den unge studenten Samantha trenger penger og ser en annonse på campus om noen som trenger barnevakt. Da hun kommer frem til huset hun skal sitte barnevakt i viser det seg at Mr. og Mrs. Ullman ikke har noe barn, men en gammel mor som de ønsker at hun skal passe. Parret skal ut å se på en måneformørkelse som inntreffer den kvelden. Samantha trenger sårt penger så bestemmer seg for å ta jobben allikevel. Denne filmen er veldig kul av flere grunner. Historien er lagt til 80-tallet og jeg syns de får det til bra uten at filmen blir ironisk eller parodisk. Man får følelsen av at det er 80-tallet og at filmen er laget da, musikken, stilen, blodet, alt. I tillegg er filmen spilt inn på 16mm film slik at den får en veldig autentisk 80-talls look (I og med at jeg streamet filmen la jeg godt merke til det. Ingen store piksler i mørke scener). Det som gjorde at jeg likte filmen så godt som skrekkfilm var at jeg kjente meg igjen i hvor redd hovedpersonen ble i et stort fremmed hus. Har lest at noen synes hun usannsynlig fort blir redd og plukker opp en kniv og lytter etter skumle lyder, men med fare for å fremstå som fullstendig gal, så må jeg si at jeg har vel gjort det samme…. Jeg kan bli ekstremt husredd hvis jeg er alene hjemme i noe større enn en liten leilighet, og kjente meg alt for godt igjen i denne filmen. Var helt sliten etter filmen var ferdig fordi jeg ble stiv av skrekk! 8 av 10 stjerner

19. Them/Ils (2006)

Et par lever et fredelig liv i et avsideliggende hus, til de en kveld våkner av noe bråk. Gjennom natten blir de terrorisert av noen de ikke kan se hvem er. Denne filmen visste jeg ikke om jeg skulle ta med på lista, for jeg liker den ikke, eller jeg liker den som skrekk for jeg ble jo redd. Greia i filmen er litt sånn man kan ha sett før og siden (feks The Strangers (2008) som jeg syntes var sånn midt på treet. Litt for dumme hovedpersoner), men det jeg fikk the creeps av var når man får vite hvem det er som har terrorisert parret gjennom natten…. Jeg måtte gi den bort for jeg ville ikke ha den hjemme. Men den er skummel, så den fortjener jo en plass på denne lista. 8 av 10 stjerner.

20. The Hand That Rocks the Cradle (1992)

Peyton mister barnet sitt da hennes mann tar selvmord etter at han ble beskyldt for overgrep på flere pasienter. Peyton føler at Claire, som først sto frem og anklaget hennes mann, er skyld i alt. Hun tar jobben som barnepike for Clairs baby, med ønske om hevn! Denne så jeg første gang når jeg var veldig ung, men har sett den igjen en del ganger og den er supercreepy! Det er egentlig en del andre skrekkfilmer jeg kunne hatt med i stedet for denne, men liker den så godt at den måtte med. På samme måte som i Funny Games er psykopaten vanskelig å avsløre før det er for sent på grunn av sin manipulerende oppførsel. Og det er det som er så skummelt! Rebecca De Mornay er veldig kul som forsmådd kvinne turns psycho! 7 av 10 stjerner.

Jeg sa det skulle være 20 filmer delt på disse to listene, men har lagt til en ekstra film som egentlig ikke er en skummel film, men mer en type parodi på en skrekkfilm. Mye blod og gørr blandet med en god dose humor 🙂

21. Tucker and Dale vs. Evil (2010)

Tucker og Dale er to litt typiske rednecks, men som til forskjell fra rednecks i skrekkfilmer, bare er to snille karer. De har ikke tenkt til å drepe deg og samle tennene dine i et glass. De har ferie og skal opp på fjellet for å pusse opp en gammel hytte de har kjøpt. Samtidig er det en gjeng med collegestudenter som skal telte i samme område. De har selvfølgelig sett litt for mye skrekkfilm og synes Tucker og Dale er særdeles skumle typer. Dette er en forviklingskomedie/horror/splatter. For meg som har sett en del skrekkfilmer er denne veldig morsom for den spiller på alle fordommene, eller mistankene man kan få basert på filmer man har sett. Jeg er ikke like ille som ungdommene i denne filmen, men jeg har en greit god fantasi når det gjelder å mistenke skumle greier…. Det hele ender i et fjollete blodbad hvor alle studentene blir drept en etter en uten at Tucker og Dale har gjort noe galt. 7 av 10 stjerner.

Happy Halloween!


Skumle filmer del 1

Nå er det snart Halloween og jeg tenkte jeg skulle dele noen av mine favorittskrekkfilmer, eller skumle filmer som jeg også liker å kalle det, for det er ikke alle filmer jeg syns er skumle som karakteriseres som skrekk. Har lenge hatt et elsk-/hatforhold til skumle filmer. Elsker å se dem, men hater å ligge våken stiv av skrekk i redsel for å bli drept av en gal morder! Nå er det mest elsk for etter mange år med skumle filmer blir jeg ikke så redd i etterkant, men kan selvfølgelig bli det. At jeg blir redd er noe av det jeg setter som mål for hvor godt jeg liker en skrekkfilm. Det er ganske mange undersjangere i horror/skrekk, og jeg liker best de filmene hvor jeg blir skikkelig redd og skremt sånn at jeg hyler eller hopper i setet. Liker og når det viser seg at ingenting er som du trodde det var, eller det kan gjøre meg skikkelig redd. Jeg er ikke så glad i spøkelser, ånder og det overnaturlige, for det er ikke så skummelt som gale mordere. For gale mennesker finnes, jeg tror ikke spøkelser finnes….. sånn egentlig.

Jeg har gitt alle filmene en karakter, men det er alltid vanskelig å gi karakter til skrekkfilmer. For meg er det er andre kriterier for om noe er en bra skrekkfilm enn om det er en bra film. Antall stjerner er en blanding av hvor godt jeg likte filmen som skummel film og hvor bra filmen er uten skrekkfilmbriller. For at ikke listen skal bli alt for lang så har jeg laget en topp 20 liste som jeg har delt i to. De er ikke rangert i noen spesiell rekkefølge. Her er del 1:

1. Orphan (2009)

There’s something wrong with Esther. Et par som har to barn, og mistet et tredje barn for noen år siden, bestemmer seg for å adoptere 9 år gamle Esther. Og ja, noe er galt. Dette er en av mine all time favoritter. Det er kanskje mer en thriller enn skrekk, men jeg ble redd og får fortsatt grøsninger når jeg tenker på den. En skummel film har gjort det den skal når man angrer på at man har sett den. Har allikevel sett den to ganger og ser den gjerne igjen. 9 av 10 stjerner.

 

2.  The Descent (2005)

En gjeng jenter skal på en grotteekspedisjon, og når de velger å utforske en grotte som ikke er på kartet blir det ikke helt som de hadde forventet. Denne så jeg til Halloween i fjor, og hadde egentlig ikke så høye forventninger. For det er saken med skrekkfilm, det er mye dårlig der ute og man vet aldri hva man får av kvalitet. Selv om man leser andres anmeldelser så er det og veldig subjektivt hva som gjør at man liker en skrekkfilm. Men jeg ble positivt overrasket. Skvatt så jeg hoppet i setet og hylte av skrekk, og brakk meg av de store mengdene med blod og gørr. Som sagt blir jeg veldig fornøyd når det er gode skvettescener i en film, men det skal sies at jeg skvetter lett. Anbefaler denne til alle som liker spenning og som liker å bli skremt. 8 av 10 stjerner.

3. The Descent – Part 2 (2009)

Denne filmen starter der den forrige slutter. Kan derfor ikke si så mye om hva den handler om. Den er kanskje ikke like bra som den første, mye fordi spenningsmomentet blir litt annerledes i og med man vet hva greia er, men en god oppfølger som man godt kan se om man likte den første. Like mye spenning og gørr. Jeg likte den godt. 7 av 10 stjerner.

4. The Uninvited (2009)

En jente kommer hjem til søsteren, faren og stemoren etter et opphold på mentalsykehus som følge av morens død. Det er noe som ikke er helt som det skal, har det noe med stemoren å gjøre? Og hva skjedde kvelden moren døde? Dette er en remake av den koreanske filmen A tale of to sisters (2003). Jeg har ikke fått rotet meg til å se orginalen, men jeg likte denne amerikanske versjonen godt. Litt sånn film man ikke kan si så mye om uten å avsløre for mye. Det jeg kan si er at den er veldig pen å se på, og de flotte omgivelsene blandet med følelsen av at noe ikke er som det skal, er deilig ubehagelig. 7 av 10 stjerner.

5. Fritt Vilt (2006)

En gjeng ungdommer som skal stå på snowboard i Jotunheimen, blir tvunget til å søke ly i et nedlagt hotell da en av dem blir skadet. Men er de alene på hotellet? Denne filmen har blitt kritisert for å kopiere kjente oppskrifter på skrekk fra Hollywood, og den gjør nok kanskje det. Men det er noe av det jeg synes gjør at denne filmen fungerer så bra. Roar Uthaug har tatt kjente skrekkfilmelementer og klart å adaptere det til de norske ungdommene og de norske omgivelsene. Jeg ble skikkelig redd, og likte godt Ingrid Bolsø Berdals rolle som faktisk er litt smart og handlekraftig. Selv om jeg selv sikkert hadde vært helt ubrukelig i samme situasjon, setter jeg pris på å se noe annet enn vettskremte folk som gjør dumme ting fordi de er så redde. I tillegg synes jeg Rolf Kristian Larsens rolle funker bra som comic relief. Det har kommet 2 andre filmer i denne serien som ikke er like bra, men de er helt ok. Denne får 8 av 10 stjerner.

6. Skrik (1996)

En morder som blir kalt ”Ghost face” begynner å drepe tenåringer som alle har tilknytning til samme High School. Sidney Prescott befinner seg i sentrum for alle mordene som skjer. Som 14 åring syns jeg den var kul fordi det var en av de første skrekkfilmene jeg så og jeg ble skikkelig skremt. I tillegg var stilen i filmen veldig in og 90-talls og Skeet Ulrich var utrolig kjekk. Og alt det er egentlig mye av det som gjør at jeg fortsatt syns den er kul. Har sett den mange ganger og liker den like godt hver gang. Ser og en del humor nå som jeg ikke plukket opp da jeg var 14 år. Jeg liker Ghost face som morder, for det er så ekkelt at man aldri vet hvem det er selv om man ser at han dreper. Skrik 2 og 3 er ikke så bra, de var kanskje ok da de kom. Synes fortsatt at Ghost face funker bra som morder i de filmene. Denne får 8 av 10 stjerner.

7. Skrik 4 (2011)

Nye ungdommer, ny teknologi, men samme by og midt i det; Sidney Prescott, Dewey og Gale Weathers. Det er ikke så mye vits i å skrive hva denne handler om, for det er ikke det som er morsomt med denne filmen. Men morsomt er det! Wes Craven tuller med seg selv, med Skrikserien, og mange andre skrekkfilmer samtidig som det ble skummelt nok for meg. Har snakket med noen som ikke orket så se forbi det meta-opplegget på begynnelsen, men da er man ikke samme type som meg. Jeg digga det! Lo og ble skremt om hverandre hele filmen. Liker man originalen skal det rart gjøres om man ikke liker denne. Neve er tilbake slik jeg elsker Sidney Prescott, og mange unge skuespillere gjør gode figurer. Hayden Panettieres rolle er veldig kul. Har allerede sett denne et par ganger, og kjenner at det er på tide å se den igjen. 9 av 10 stjerner.

8. Friday the 13th (1980)

En gjeng med ungdommer forbereder åpningen av en sommer leir hvor en gutt en gang druknet, og blir etter hvert drept en etter en! Historien om Jason og Camp Crystal lake er sikkert godt kjent for de fleste som liker skrekk. Det er ikke alltid gamle skrekkfilmer klarer å skremme meg, men denne ble jeg redd av. Mye fordi jeg har en alt for livlig fantasi, og da jeg så denne første gang var det en særdeles mystisk mann i svart skinnfrakk i som drev og flyttet seg rundt i kinosalen. Jeg var sikker på at han hadde innelommene fulle av kniver og skulle drepe alle i salen. Da jeg delte min frykt med hun jeg var på kino med hadde hun tenkt akkurat det samme. Uansett, filmen er morsom og bra fordi skrekkfilmer fra den tiden har en del saker som må skje, og selv om det er en viss grad av forutsigbarhet så er det kanskje det som gjør at jeg blir redd. Jeg forventer å skvette og jeg vet at ungdommene ikke må gå dit de går, for da blir de drept! Det er laget ganske mange oppfølgere av denne filmen. Jeg har sett noen av dem, men de er mer morsomme, fordi de er så teite, enn skumle og bra. 8 av 10 stjerner.

9. Friday the 13th (2009)

Igjen, en gjeng med ungdommer, som denne gangen telter i nærheten av Camp Crystal Lake mange år etter tragedien i film en. De møter selvfølgelig på morderen Jason som fortsatt holder til i det området. Det er den tolvte filmen i rekken av filmer med Jason. Når jeg legger til denne filmen på lista som må jeg tenke meg litt om for å kunne si hva det er som gjør at denne er kul. For den er litt som de andre oppfølgerne av Fredag den 13. og mange andre skrekkfilmer med ungdommer fra 2000-tallet, ikke så bra, men den var litt kul for det. Mye pupper, og litt for lange og kleine sex-scener, men bortsett fra det så var den spennende og jeg ble redd. Uten å avsløre for mye om den første filmen, så er det en annen morder der enn i oppfølgerne, og det er det som gjør den første så skummel. Denne filmen hadde ikke behøvd å ha noe med Jason å gjøre. Jason er bare en hvilken som helst psykopatmorder, men de klarer å få meg til å synes at han er skummel, og de bruker en del av de samme skumle lydeffektene som i de gamle filmene. Har sett den to ganger så noe må det ha vært. 6 av 10 stjerner.

10. The Skeleton Key (2005)

Caroline jobber som hjelpepleier og tar jobben som pleier for en gammel invalid mann som bor med sin kone en times tid utenfor New Orleans. Caroline får en nøkkel av kona, og begynner å snoke litt rundt og finner noen mystiske hoodo-greier på loftet. Natten etter at jeg så denne filmen sov jeg ikke en time før det ble morgen. Jeg har sagt at jeg ikke synes sånne overnaturlige greier er så skummelt, men hoodoo er ikke overnaturlig på samme måte som spøkelser, det er svart magi! Det skumle med hoodoo er at det bare funker hvis man tror på det. Og blir man redd nok så tror man jo på at det er noe, og da er det gjort! Det store sørstatshuset og sumpomgivelsene bidrar til en fantastisk ubehagelig stemning. Den var ikke like skummel andre gang jeg så den, da fikk jeg sove etterpå, men den var fortsatt bra. 8 av 10 stjerner.

Fortsettelse følger…..


Tom Hardy

For en tid tilbake fikk jeg dilla på Tom Hardy. Det var før jeg så han i Batman, men det var selvfølgelig ekstra kult at han var med der.  På samme måte som Vincent D’onofrio, som jeg har skrevet om før, er Hardy en fantastisk god metodeskuespiller. Det begynte med at jeg så Warrior. En film som kom rett på DVD i Norge, men som fikk skryt i Filmpolitiet så jeg tenkte jeg skulle sjekke den ut. Jeg hadde sett Hardy i Inception, men kunne ikke sagt det før jeg så det på IMDb, på grunn av Hardys evne til å være en kameleon. Warrior handler om to brødre som på hver sin kant begynner å trene for å være med i en MMA(mixed martial arts) turnering. Begge har brutt kontakten med sin tidligere alkoholiserte far (Nick Nolte), men den yngste broren (Hardy) drar tilbake til faren for å trenes av han. Den andre broren (Joel Edgerton) trener på egenhånd, og vil ikke ha noe med faren å gjøre. Brødrene vet i utgangspunktet ikke at de skal møtes i samme turnering, men finner det ut etter hvert. Mange har kritisert denne filmen for å være en klisjé, og det kan den kanskje være, men det betyr ikke at det er en dårlig film. Men en av grunnene til at jeg likte denne filmen så godt er Tom Hardy og hans rolle som Tommy Conlon.

Tommy Conlon er en ung mann som med god grunn er sint på verden, og som ikke vil tilgi verken broren eller faren, for den urettferdigheten han mener de har utsatt han for. Karakteren Tommy Conlon kunne lett blitt overspilt og teit karakter, men Tom Hardy underspiller på en måte som gjør at jeg kjenner smerten og sinnet hans langt inn i sjelen. Selv om jeg elsker slossing i film, og dette er en film med en del slossling, så er forholdet mellom sønnene og faren det som gir meg mest i denne filmen. Det er en historie som er vond, og de vonde følelsene gjenspeiles i den fysiske smerten i MMA kampene. Ja, jeg ser hvordan filmen kan kritiseres for være en klisjé, men jeg kan ikke noe for det, jeg syns det er en veldig god film. 9 av 10 stjerner.

Etter at jeg så Warrior så ble jeg besatt av å se flere filmer med Tom Hardy, og de som lå lett tilgjengelig på nett var This means war og Bronson, også kom jo selvfølgelig The dark night rises på kino hvert øyeblikk. Bronson var den første av disse jeg så. For en kul film! Tom Hardy er en metodeskuespiller som jeg fasineres av, og Charles Bronson, som han spiller i denne filmen, er også en fascinerende type. Det er en film basert på historien om en av Englands mest voldelige fanger (Michael Peterson) som utvikler et alter ego (Bronson) i fengsel som sloss med vakter og medfanger så fort han har mulighet, og derfor har han sittet mesteparten av tiden i fengslet på isolat. Så vidt jeg vet sitter han fortsatt i fengsel.

Selv om historien er fascinerende og fortellerstilen er forfriskende anderledes (regissør Nicolas Winding Refn som blant annet har reggisert Drive, Valhalla Rises, Pusher) så imponeres jeg mest av Hardy.  Han er for det første er helt ugjenkjennelig i kropp og i ansiktet, men han ER Charles Bronson. Hele ham, Bronson og Peterson. Jeg har lest at som forberedelse til denne filmen hadde Tom Hardy mye kontakt med Bronson for å kunne portrettere han best mulig. Bronson selv har ikke fått lov til å se filmen, men moren hans har sett den og godkjent den. Fra begynnelsen blir Bronson presentert ganske så karikert, en ikke alt for intelligent type, som er litt komisk. Det er en del slossing, og stilistiske kule scener som jeg alltid syns er gøy, men etter hvert viser Hardy oss er en person bak alter egoet Charles Bronson, og Michael Petersons plagede sinn griper meg. De aller sterkeste scenene er når Bronson blir satt i straffeceller etter å ha laget bråk i fengselet. Hurra for Tom Hardy! 8 av 10 stjerner.

Den andre filmen jeg hadde for hånden med Tom Hardy var This means war, og jeg så den rett etter Bronson. En film jeg nok ikke ville giddet å se hvis ikke det hadde vært for Tom Hardy. Helt grei romantisk komedie. Jeg ble sur for at slutten var så ekstremt amerikansk og moralsk riktig, men ok underholdning. Likte selvfølgelig Hardy like godt i denne filmen. Bronson og denne er to veldig forskjellige filmer som viser hvor god metodeskuespiller Hardy er.  6 av 10 stjerner (den ”høye” ratingen har mye med at jeg er litt partisk på grunn av Hardy, men jeg har og en historie med Lovlig bond, og gir litt ekstra godvilje til Reese Witherspoon. Mer om det en annen gang.)

Som Bane i Batman synes jeg Hardy er superkul, men sparer mine tanker om Batman til en annen post. Nå gleder jeg meg til å se Lawless.


Japan

I og med at årets fokus på Norsk filmkubbforbunds filmfaglige seminar er Japan hadde jeg lyst til å skrive litt om mitt første møte med Japan på film.

I 2005 fikk jeg dilla på Japan. Det begynte med at jeg tok et emne på Blindern som heter Alternativ Film. En del av dette faget var Film fra Sør festivalen og filmfaglig seminar som arrangeres av NFK rett rundt festivalen. Tema for både Alternativ Film og seminaret det året var independent film, med en del fokus på Japan. Det var det første året jeg så filmer på FFS, og hadde ikke så mye kjennskap til asiatisk film uten om de mest kjente kinesiske filmene som for eksempel Snikende Tiger, Skjult Drage.

Den første filmen jeg så på festivalen var All About Lily Chou Chou (2001) av Shunji Iwai, en japansk ressigør som gjestet NFKs seminar, og FFS viste et retrospekt av hans filmer. I 2005 ble NFKs filmseminar avholdt siste helgen av FFS, ikke den første som nå. På Alternativ film ble vi delt opp i grupper og hver gruppe fikk 5-6 filmer vi måtte se på festivalen. Jeg visste ikke hva jeg gikk til da jeg satte meg ned for å se All About Lily Chou Chou. Det er en av de vondeste og fineste filmene jeg har sett. Bare jeg tenker på filmen nå får jeg klump i magen. Da jeg kom ut av kinosalen var det mørkt og det regnet.  Jeg var helt satt ut av filmen jeg hadde sett, og verden føltes like trist som den var for ungdommene i All About Lilly Chou Chou. Selv om jeg har lyst har jeg ikke klart å se den igjen. Jeg har satt DVDen i spilleren flere ganger, men klarer ikke å trykke på play.

Filmen handler om noen tenåringer som går på samme skole, og alle sliter på sin måte med det å være tenåring i en verden av mobbere, foreldre som ikke forstår, ingen venner, venner som forventer at man skal være noe man ikke er. Hovedpersonene i filmen er Shusuke Hoshino og Yuichi Hasumi, som tidligere var venner, men etter en sommerferie forandrer Hoshino seg og inntar rollen som bølle på skolen, og alt blir anderledes. De roter seg inn i en kaosverden som de ikke vet hvordan de skal komme ut av og den eneste trøsten er Lily Chou-Chou og hennes musikk. Uten at de vet det er begge fan av Lily Chou-Chou, og møtes på fansiden Lilyholic. Parallelt med historien om Hoshino og Hasumi får vi se et message board  fra Lilyholic på skjermen. Vi vet ikke hvem som er hvem når de skriver, lerretet er svart og det eneste vi ser er teksten som skrives av forskjellige brukernavn.

Det er mange år siden jeg så denne filmen og det er derfor litt vanskelig å formulere hva det er som gjorde at jeg likte den så godt. Selv om jeg synes filmen er supertrist, så er den også så mye mer. Det er noe med måten historien om de to guttene fortelles på gjennom utrolig fine bilder, musikk og kommunikasjonen på message boardet, som gjorde at denne filmen gav meg en fantasisk filmopplevelse.

Jeg husker at noen av de andre på Alternativ film ikke likte filmen i det hele tatt, men jeg gadd aldri å spørre dem om hvorfor. Noen filmer jeg liker veldig godt vil jeg ikke diskutere med andre, jeg vil bare holde på den opplevelsen jeg hadde. Etter at jeg så denne filmen måtte jeg bare se de andre filmene av Iwai som ble vist på festivalen. Ingen av dem var så håpløst vonde som All About Lilly Chou Chou (heldigvis), men alle hadde en nerve i seg som gjorde at jeg likte dem godt, spesielt Hana and Alice (2004) og Love Letter (1995). (De andre jeg så var Swallowtail Butterfly fra 1996 og Fried Dragon Fish, en TV-film fra 1993)

Møtet med Shunji Iwais filmer i 2005 ble starten på min interesse for Japan og japansk film. Jeg dro til Japan i 2006, og skulle gjerne dratt dit igjen. Men selv om jeg ikke har hatt muligheten til det så har jeg hvert år, etter 2005, besøkt Japan gjennom filmer vist på Film fra Sør. Som nevnt er Japan årets fokus på NFKs filmfagligeseminar, og gjett om jeg skal dit!


Prinsessebruden – 25 års jubileum

”As you wish” – Wesley

Da jeg var liten var det ofte sånn at om jeg leide en film og likte den, så leide jeg den igjen og igjen og igjen. En av de filmene jeg fikk dilla på var Prinsessebruden (The Princess Bride 1987). I år har filmen 25 års jubileum, og jeg kjenner at det er på tide å se den igjen. Prinsessebruden er et eventyr med omtrent alle figurer man kan tenke seg, prins, prinsesse, røvere, en kjempe, fekter, en trollmann og en heks. Selv om det kanskje egentlig er en barnefilm, har jeg sett den 3-4 ganger etter at jeg ble voksen. Filmen er like gøy om ikke morsommere fordi jeg skjønner mer av humoren  nå enn da jeg var liten. Jeg så den første gang da jeg var 7-8 år og fikk mareritt om kvikksand og rotter så store som purker. Men det stoppet meg ikke fra å leie den gang på gang.

Filmen er basert på boken med samme navn fra 1973. Den starter med en bestefar (Peter Falk) som setter seg ned og leser et eventyr for det syke barnebarnet sitt (Fred Savage). Eventyret kommer til live, og det er det som er historien i filmen. Eventyret handler om Buttercup (Robin Wright), stallgutten Wesley (Cary Elwes) og prins Humperdinck (Chris Sarandon) som ønsker å gifte seg med Buttercup. Buttercup tror Wesley er død og går med på å gifte seg med Humperdinck, men blir kidnappet av tre røvere før bryllupet. Røverne og Buttercup blir forfulgt av en fryktet pirat og Humperdinck og hans hær. Eventyret er i gang! 8 av 10 stjerner.

«Hello, My name is Inigo Montoya. You killed my father. Prepare to die!» – Inigo Montoya


En ekkel følelse

Fru Ekkel er jo en spesialist på ekle filmer, og hun tåler nok en hel del mer enn meg når det gjelder ekle ting. Jeg er en av de som tar rådene hennes om å ikke se filmer hun sier man ikke bør se. Men filmer med ekkel stemning synes jeg er gøy, og det tåler jeg. Jeg så Martha Macy May Marlene (2012 )for litt siden, og fikk litt dilla på den ekle følelsen jeg fikk av filmen. Filmen var creepy. Det er en psykologisk thriller som handler om Martha (Elisabeth Olsson) som rømmer fra en sekt. Hun tar kontakt med søsteren sin som ikke har hørt fra henne på to år, og får bo der. Historien er i hovedsak nåtid, hvor hun bor hos søsteren og hennes man, men det kryssklippes med tilbakeblikk fra sekten. Samtidig som forholdet til søsteren og hennes mann blir vanskeligere jo lengre hun bor hos dem, får vi vite mer og mer om livet i sekten, som forklarer Marthas rare oppførsel. Filmen er egentlig ikke skummel, men måten filmen er bygd opp på gjør at den blir mer og mer intens, og da den var ferdig var jeg like paranoid som Martha og sjekket kikkehullet i døra for å sjekke at det ikke var en gærning i gangen…..

Jeg har lest en del negative kritikker av denne filmen, folk som er ekstremt opptatt av at alt skal være sannsynlig, uten at jeg tror de egentlig har noen forutsetning for å si hva som er sannsynlig i forhold til en person som rømmer fra en sekt. Men jeg er mer opptatt av å ta filmen på dens premisser, og gjør man det mener jeg dette er en film som kan gi deg en veldig bra og ekkel filmopplevelse. Elisabeth Olsson gjør veldig god jobb, og selv om jeg ikke fikk dilla, kan jeg godt se flere filmer med henne. 7 av 10 stjerner.

Etter at jeg så MMMM fikk jeg lyst til å se en annen film som var litt creepy, og jeg hadde hørt at We need to talk about Kevin var en litt ubehagelig film. Det var den riktig nok, men ikke fordi den var ekkel på samme måte som Martha Macy May Marlene, men fordi den var ekstremt deprimerende.  We need to talk about Kevin er historien om en mor som får en sønn som fra tidlig alder er manipulerende og har visse psykopatiske trekk. Og det hele ender i en skolemassakre hvor Kevin (Ezra Miller) er gjerningsmannen.

Filmen handler ikke om Kevin, men om moren Eva Khatchadourian (Tilda Swinton) og hennes liv etter massakren. På samme måte som i MMMM kryssklippes nåtid, etter massakren, med historien om Kevins oppvekst og hvordan Eva Khatchadourian egentlig er en dame som ikke hadde så lyst på barn, og strevde med morsrollen. Etter hvert går dette over i at hun strever med å håndtere Kevin, som ikke er et helt vanlig barn. I nåtiden er Eva Khatchadourian en nedbrutt og sliten dame som hetses av samfunnet for hva hennes sønn har gjort, mens hun gjør et tappert forsøk på å være en del av samfunnet. Det deprimerende med denne filmen er hvordan hele livet til hovedpersonen er ødelagt av hennes egen sønn, og det presenteres ikke noen løsning eller insinuasjoner på at hun kunne gjort noe annerledes for at Kevin ikke skulle bli en drapsmann. Rett og slett en håpløs og deprimerende film som jeg ikke var helt sikker på hvor godt jeg likte den rett etter jeg hadde sett den fordi den var så deprimerende. Men etter et par timer, når den fikk modnet litt på meg så likte jeg den faktisk ganske godt.  7 av 10 stjerner.


Vincent D’Onofrio

Nå har jeg fått dilla på Vincent D’Onofrio. Har sett noen filmer med han tidligere, men fikk ikke øynene opp for han som skuespiller før jeg så The Cell (2000) i fjor på et film seminar. The Cell (2000) var lenge for meg en av de filmene som jeg var for ung til å se da den kom ut, men som jeg var veldig nysgjerrig på. Jeg leste mye om den, og på den måte så ble den bare enda skumlere, men når jeg først så den i voksen alder så var den ikke så skummel som jeg hadde innbilt meg, men allikevel bra (andre filmer jeg har hatt samme greie med er The Shining, The Crow, Resovoir dogs og Natural Born Killers).

Uansett, har vært forkjøla i en ukes tid, og da sett mange episoder av Law and Order: Criminal Intent, og jeg absolutt elsker Vincent D’Onofrio!  Han er kjent som en veldig god metodeskuespiller, og for meg er det noe av det som gjør han så interessant. Samtidig som en medtodeskuespiller går veldig inn i den rollen de spiller og blir som en kameleon, så føler jeg og de gir så mye av seg selv at jeg blir ekstremt interessert i dem og fasinert av dem som skuespiller, og hvor mye de gir av seg selv for å bli en helt annen person.

I The Cell spiller Vincent D’Onofrio en seriemorder, Carl Stargher, som etter hvert tas av FBI (Vince Vaughn), men det finnes fortsatt et levende offer som politiet må finne. FBI overbeviser en psykolog (Jennifer Lopez ) til å gå inn i seriemorderens underbevissthet ved hjelp av ny teknologi, for å avsløre hvor seriemorderens siste offer er før hun dør. Mye av det jeg liker med filmen er at den er på en side ganske realistisk, mens underbevisstheten er en drømmeverden som er veldig teatralsk og kostymert. Jeg er alltid mer redd for det realistiske skumle enn det overnaturlige skumle, men i denne filmen føler jeg at spenningen finnes på begge sider, noe som gjør det ekstra gøy/skummelt. Men tilbake til Vincent D’Onofrio. Selv om Stargher er en ganske morbid seriemorder så portretteres han som et sårbart menneske som man nesten synes like synd på som hans ofre. D’Onofrio spiller veldig godt og bytter mellom monster og offer på en slik måte at vi får bilde av Carl Stargher som en hel person. En person jeg avskyr, men jeg avskyr hans far like mye, og får derfor sympati for deler av Starhers personlighet, som kommer til syne i underbevisstheten. Definitiv en film jeg skal se igjen. 7 av 10 stjerner.

I Law and Order: Criminal Intent spiller D’Onofrio etterforskeren Robert Goren i Major Case avdelingen.  Goren er kanskje uten om det normale interessert i motivet til morderen.  Han går ofte utenfor de tradisjonelle metodene for å få den mistenkte til å tilstå, og går alltid inn i psykologien bak morderens handlinger. Jeg har lest at Goren er basert på Sherlock Holmes, men i stedet for Holmes’ besettelse av konkrete og fysiske bevis, er Goren besatt av psykologien som beviser at noen er skyldig. Igjen så portretterer D’Onofrio en rund karakter som er dypere enn den vanlige Lov og Orden etterforskeren.  Serien handler like mye om Goren, som enkeltsakene, og jeg elsker det!

Nå har jeg bestilt 6 filmer med Vincent D’onofrio, og vil komme tilbake med synsinger om disse når jeg har fått sett dem. Frem til de kommer får jeg nøye meg med gamle episoder av Law and Order: Criminal Intent, for bare må se Vincent D’onofrio! Fimer med D’Onofrio som jeg anbefaler er Mystic Pizza, Full Metal Jacket, The Cell og Men in Black.