Mumblecore

Det har vært litt stille på bloggen her det siste året, men det betyr ikke at jeg ikke har pløyd meg igjennom en del filmer. Sommeren 2013 fikk jeg en hang up på mumblecorfilmer, som er det er det jeg ville kalle små, men gode filmer. På en naturalistisk måte skildrer de de små tingene i livet, som ofte viser seg å være de store tingene. Fokuset på dialog og måten historien fortelles på er det som fanger min interesse.

Your Sister’s Sister

Det hele startet med at jeg så Your Sister’s Sister fra 2011. Denne filmen er egentlig ikke en av de mest typiske mumblecorefilmene, men det er et enkelt plott, få karakterer, og den naturalistiske dialogen er i sentrum. Alle ting som kjennetegner mumblecore. I tillegg er den laget av Lynn Shelton, som er et navn forbundet med mumblecore og amerikansk independent film.

Filmen handler om Jack, som sliter med brorens død. Hans venninne Iris (som var brorens kjæreste) mener han bør ta seg en pause fra hverdagslivet. Hun får overbevist han om å reise bort til en avsidesliggende familiehytte, hvor det viser seg at søsteren hennes, Hannah, allerede er. Hannah og Jack blir kjent over en flaske med whisky, en fyllekule som viser seg å sette i gang et trekantdrama da Iris dukker opp på hytta dagen etter.your-sister-s-sister03

Bortsett fra de første minuttene i filmen, som utspiller seg på en fest/minnestund for broren til Jack, er det i hovedsak kun tre personer i denne filmen, Jack, Iris og Hannah. Og det er dialogen og kjemien mellom dem som ER denne filmen. Det at de er på en avsidesliggende hytte gjør at det føles sansynlig og naturlig at det ikke er andre ”forstyrrende” karakterer med. Det fysiske rommet er for det meste begrenset til en hytte hvor det ikke er så lett å gjemme seg for hverandre. Dialogen og kjemien må være god og naturalistisk for å bære en slik film, og det er den. Det er en av de beste filmene jeg så i 2013

Lynn Shelton, som har skrevet og regissert Your Sister’s Sister og Mark Dupass (som spiller Jack) er begge navn som knyttes til mumblecorebevegelsen. Så etter at jeg hadde sett denne begynte jeg å lete litt rundt etter flere filmer i samme sjanger og fant mange fine filmer. Jeg skal skrive litt om noen av dem.

Annerledes rom-kom med Greta Gerwig

Hannah takes the stairs er en av de første filmene Greta Gerwig dukker opp i. Filmen er og en av Joe Swanbergs første filmer, et kjent navn innenfor amerikansk independentfilm, både som skuespiller og filmskaper. Dette er en mer typisk mumblecorefilm. Budsjettet er tydelig lavt og dialogen er naturalistisk. Man merker at det er en del improvisasjon, uten at det er en dårlig ting, det gir mer autentisitet til fiksjonsuniverset og historien som fortelles.

hannahtakesthestairs-4

Historien er satt til en varm sommer i Chicago, Hannah har akkurat gått ut av college, og jobber som praktikant i et produksjonsselskap. Hun er sammen med Mike (Mark Duplass), men forelsker seg lett, og blir like fort lei av mennene hun forelsker seg i, blant annet hennes to mannlige kolleger. Dette skaper naturligvis den del kleine situasjoner. Jeg synes Greta Gerwig er veldig god i denne filmen. Hun har en evne til å gjøre kleine samtaler mindre kleine, ved å fremføre dialogen så naturalistisk at man til tider kan føle at det man ser er ekte. Ekteheten fremheves og av det lave budsjettet, ingen sminke, filter eller lyd lagt på i ettertid (mulig det er et soundtrack over noen steder, men dialogen og andre lyder er tatt opp som de er i det rommet de er i). Annerledes er et ord jeg synes karakteriserer de fleste av Greta Gerwigs roller, og dette er en film for de som vil se en litt annerledes rom-kom.

Quiet City

Hannah takes the stairs så jeg på MUBI, som i fjor sommer hadde ganske mange mumblecore filmer liggende ute, og  flere av dem kom tilbake nå i januar. En av de andre filmene som var tilgjengelig på MUBI var Quiet City av Aaron Katz. Filmen handler om Jaime som kommer fra Atlanta til Brooklyn for første gang, for å besøke venninnen Samantha. Samantha dukker aldri opp der de skulle møtes og tar ikke telefonen, men Jaime møter Charlie, en fremmed som hun ender opp å tilbringe det neste døgnet med.

quiet_cityEt tilfeldig møte, usikkerhet, et nytt vennskap, gryende romantikk, alt dette skildres på en naturalistisk og usentimental måte, noe jeg synes er forfriskende. Og det er som sagt det jeg liker så godt med disse filmene, i tilegg til at det er fine historier som fortelles, er det følelsen av autensitet uten at det beveger seg over i mockumentary, som fascinerer meg.

Gode løgner

Mumblecore defineres som en undersjanger av amerikansk independentfilm.  Det  som karakteriser mublecore er lavt budsjett, improvisasjon, amatørskuespillere og naturalistisk dialog. Men innenfor mumblecore er det store forskjeller, de nyere filmene har oftere med kjente skuespillere (som Your Sister’s Sister) og går kanskje litt bort fra det som kjennetegner de første mublecore filmene. Felles for de tre filmene jeg har skrevet om over, er at det fysiske fiksjonsuniverset er mindre, rommene og stedene som presenteres for oss er minimert til det absolutt nødvendige. Det er veldig få statister eller biroller, alle karakterene, har en tydelig plass i historien som hjelper historien fremover. Sjelden presenteres rommet eller stedet hvor karakterene befinner seg. I filmen Hannah takes the stairs forstår vi i en scene at de er på jobb, kun ut i fra dialogen og deler av interiøret i bakgunnen. Kontorbygningen vises aldri fra utsiden, vi ser heller ikke hvordan kontorlokalene ser ut, vi blir gitt detaljer av kontoret som kun er et bakteppe for dialogen som driver historien fremover. Vi må selv skape bilder av helheten til det universet vi er i. Jeg vil si at filmene er som gode løgner, de har bare nødvendige detaljer, som gjør at filmen blir troverdig på en annen måte enn en typisk Hollywoodfilm hvor alle detaljene blir vist frem og forklart. Det er ekteheten og nærheten til karakterene og dialogen i mumblecore jeg synes er så fascinerende og gøy.

Andre mumblecorefilmer jeg anbefaler:

Humpday

Baghead

Nobody Walks

Og to filmer jeg liker godt, som i ettertid har blitt karakterisert som mumblecore, er Before Sunrise med Ethan Hawke og Julie Deply, og Jim Jarmusch’ Stranger than Paradise.