Laurence Anyways

Den siste filmen til Xavier Dolan, «Laurence Anyways» (2012), var den andre filmen jeg så på OIFF. På grunn av at Spring Breakers, som jeg så rett før, var litt forsinket, begynte denne ganske rett etter på. Det passet egentlig ikke så godt i og med jeg ikke hadde landet helt etter Spring Breakers(les mer om den her). Men Laurence Anyways var en helt fantastisk film så den trakk meg fort inn i sitt univers.

Laurence Anyways handler om Laurence og Fred (Fredreique), som er veldig forelsket, og er kanskje det man kan kalle et moderne kjærestepar sent på 80-tallet i Montreal. Da Laurence foreller Fred at han hele livet har fortrengt den han egentlig er, en kvinne, og at han nå må leve siste del av livet sitt som kvinne, kompliseres naturligvis forholdet. Historien går over en 10 års periode, fra 1989-1999 og beskriver forholdet mellom Laurence og Fred. Melvil Poupaud gjør en god rolle som Laurence, men like godt, om ikke bedre er Suzanne Clemént som Fred. Det er Freds frykt og kamp med å godta og forstå at den mannen hun elsker ikke er en mann, som for meg er den sterkeste delen av historien.

Laurence Anyways er en lang film, 2 timer og 48 minutter, men veldig lite i filmen føles overflødig. Den er så lang den må være for å fortelle denne historien. Det at handlingen er satt til et spesielt tiår og at vi hele tiden informeres om hvilket år det er, eller hvor mange måneder som har gått, er detaljer som gir fortellingen en ramme som er god å ha for oss som seere. Selv om Dolan bruker mange virkemidler som går utenfor det realistiske i historien, for eksempel scener som minner om musikkvideoer eller ren kunstfilm, er det viktigste i denne filmen å fortelle Laurence og Freds historie.

De mange virkemidlene Dolan bruker, som på en måte går utenfor den konkrete eller realistiske historien, understreker alltid følelser hos en karakter, eller andre deler av historien. Vi rives ut av realismen, og inn i et alternativt univers, og det er som om at karakterenes følelser spilles ut. En fantastisk scene er når Laurence og Fred forenes og de i sakte film går nedover gaten, Moderats ‘A new error‘ (sangen som brukes i traileren), elektronisk pumpende musikk, spilles mens det daler klesplagg ned fra himmelen. Balansen mellom realisme og kunstfilm er behagelig og oppfriskende, og man suges inn i karakterenes følelser på en annen måte enn man er vant til.

Jeg kan ikke fransk, men vet at de bruker kjønn på flere ord enn vi gjør på norsk, og for Laurence som bytter kjønn blir det veldig tydelig på fransk om folk henvisert til henne som en mann eller kvinne (tekstingen var god så jeg fikk med meg dette selv om jeg som sagt ikke kan fransk). Gjennom hele filmen går det en dialog mellom Laurence og en annen kvinne over mange av scenene. Ikke før vi kommer mot slutten i 1999 får vi se dialogen da den tar sted. Dette gjør at vi vet ting om Laurence, før hun selv vet det, og det gir et ekstra nivå til historien.

Da filmen var ferdig tok det noen sekunder før jeg fikk samlet meg. For det er en sterk kjærlighetshistorie fortalt på en fantastisk måte, og filmen gir ikke slipp på deg med en gang. Jeg så Dolans film ”Heartbeats” (2012) for et par år siden, og jeg hadde samme følelse da den filmen var ferdig.  Det er tydelig at Dolan har funnet sitt formspråk, og jeg liker det veldig godt. Jeg må få tak på hans første film, og er spent på hans neste, som i følge IMDb jobbes med nå.

Trailer Laurance Anyways