Spring Breakers – spring break forever!

Oslo internasjonale filmfestival er en festival som alltid kommer som julekvelden på kjerringa på meg. Og de to siste årene har jeg ikke fått med meg noen filmer der, selv om det er en festival jeg liker godt. I år fikk jeg med meg to fantastiske filmer på en kveld. Den ene var den siste visningen av Harmony Korines Spring Breakers (2012). En film jeg av en eller annen grunn ikke hadde fått med meg skulle komme selv om det har vært en hype rundt den, men er utrolig glad for at jeg så den.

Harmony Korine er kanskje for mange mest kjent for Kids (1995), men har laget en del andre filmer som alle kan være ganske kontroversielle eller ubehagelige. Spring Breakers kan nok for noen være både kontroversiell og litt ubehagelig, men jeg synes den var fantastisk kul. Filmen har fått en del publisitet og blitt en snakkis mye på grunn av skuespillere som Vanessa Hudgens, Selena Gomez og Ashely Benson. Alle er kjent som søte snille jenter som forbindes med Disney og søte filmer, mens Korine er som sagt litt i andre enden av skalaen.

Filmen handler om 4 college-jenter som er skolelei, og har lyst til å komme seg bort for å dra på spring break. De har spart litt penger, men har ikke nok til å reise og må finne en måte å få tak i mer penger. Candy (Hudgens), Brit (Benson) og Cotty (Korine) bestemmer seg for å rane en diner. Faith (Gomez) er den kristne snille jenta av de fire, men blir med på reisen selv om hun vet hvor pengene kommer fra, for alt hun vil er å komme seg bort. Etter å ha blitt arrestert mens de er på spring break, blir de kausjonert ut av rapperen Alien (James Franco) og det marerittaktige eventyret forsetter.

Filmens intro setter stemningen for resten av filmen, den er rett på, pupper i fjeset. Akkompagnert av Skrillex’ «Scary Monsters and Nice Sprites» starter filmen med nærbilder av solbrune, nesten nakne amerikanske ungdommer på stranda som drikker, danser og rister på rumper og pupper i slow motion. Alle klippene av rumper og nakne pupper er akkurat litt lengre enn det man er vant til i vanlige spillefilmer, det er ikke provoserende eller teit, men har en komisk effekt. Denne introen gjør at vi som seere blir med på vilkårene for spring break, alle hemninger er sluppet og det eneste man skal er å ha det gøy, uten bekymringer.

De fleste bildene i filmen er forskjellige grader av nærbilder, som gjør at man blir veldig fokusert på detaljer ved alle karakterene, ansiktet, kroppen, hendene, håret og blikket. Når det ikke er nærbilder er bildene fortsatt  fylt av karakterene som er i fokus, og vinkelen er lav, sånn at man får se personene fra top til tå. Man kan kanskje si at filmen er mer form enn innhold, men jeg liker det, og synes balansen er god. Digger fargene og lyset i filmen, og musikken og lyder av pistoler som lades er perfekt sydd sammen.

Det er veldig lite standard dialog i filmen, mange av scenene foregår uten dialog, og jeg ble veldig imponert av Vanessa Hudgens og Amber Benson som er de som er mest med, men har mist dialog. De formiddler det meste gjennom kroppsspråk og blikk på en ærlig og subtil måte. Mye av dialogen ligger over bildene som en voice over, og oftest er dialogen fra scener som kommer senere, og vi får høre det på nytt når vi får se scenen dialogen er hentet fra. Repetisjon som virkemiddel går igjen gjennom hele filmen. Selv om det er en historie som fortelles fra start til slutt, så fortelles den litt på samme måte som når man selv skal fortelle noe som har skjedd. Ikke alt er kronologisk, noe repeteres, men når du ser alt og hører alt får du hele historien.

Jeg visste at James Franco skulle spille en gangsta rapper, og jeg lurte litt på hvordan det skulle bli. Jeg tenkte at det lett kunne bli parodisk, men han var veldig god. Som resten av filmen så føltes han helt ekte, og det er noe av det som var så kult med filmen, selv om det er veldig kjente fjes i hovedrollene, og mye av det som skjer er ganske drøyt, så følte jeg at alt var så ekte og levde meg helt inn i filmen. En av mine favorittscener er da rapperen Alien, sitter ute i hagen i solnedgangen ved et flygel og spiller Britney Spears ”Everytime” mens Candy, Brit og Cotty danser rundt med rosa finlandshetter og automatvåpen. Fantastisk!

Det har som sagt vært en hype rundt filmen, mye på grunn av castingen, men og for at det ikke er mange festivaler som har fått lov til å vise filmen. Jeg synes det er ekstra kult at den da vises på OIFF. Personlig kan jeg ofte stille meg litt skeptisk til filmer det blir en hype rundt, men denne filmen er noe av det kuleste jeg har sett laget i nyere tid. Skulle bare ønsker jeg så den første visningen, sånn at jeg kunne fått sett den to ganger. Etter filmen fikk jeg utrolig lyst til å være 19 år igjen, danse rundt til Skrillex og bare finne på masse dritt! Må se den igjen så fort den kommer på kino. Håper bare den kommer på kino, det er ennå ikke avgjort om den skal komme på kino eller rett på dvd i Norge.