Kos med triste filmer – Monsieur Lazhar

Etter en måned med skrekk og thillere så tenkte jeg det var på tide med noe mer koselig, eller egentlig ikke koselig, men en film som treffer helt andre følelser. I går så jeg Den gode læreren (Monsieur Lazhar 2011), en Canadisk-fransk film som handler om en lærer som tar livet av seg i klasserommet, og hvordan den nye læreren og elevene håndterer hendelsen. Som sagt ikke direkte koselig, men filmen er til tider veldig koselig, ikke bare trist.

Bachir Lazhar, en algerisk immigrant, ser i avisen at en lærer har tatt livet av seg og regner med at skolen trenger en vikar og melder seg som vikar for rektor. Han sier han har undervist 19 år i Algeri, og får jobben da det er viktig at elevene får en ny lærer så fort som mulig. Elevene er 11-12 år, så de er unge, men forstår godt hva som har skjedd med deres tidligere lærer. Elevene viser seg å være veldig knyttet til den døde læreren, og Lazhar ønsker å hjelpe elevene med å takle sorgen. Samtidig skjønner vi at Lazhar også har mistet noen og har sin egen sorg han må takle.

Filmen starter når det er vinter, kjip og sørpete vinter. En årstid som gir en trist stemning og understreker tematikken. Dette er det jeg vil kalle en stille film. Som seer observerer vi Lazhar og elevene i deres hverdag etter selvmordet. Situasjoner fra klasserommet, på vei hjem fra skolen, hjemme, blir presentert for oss, og til sammen forteller de historien om året etter lærerens selvmord. Etter hvert som året går og våren og sommeren nærmer seg, nærmer klassen og Lazhar seg en hverdag som ikke lenger er så preget av sorg og behovet for å forstå. Et vennskap og forståelse mellom lærer og elever, som alle har hatt et tungt år, er noe av det som gjør denne filmen koselig, og er det som driver historien fremover. Filmen har en lun humor som gjør at jeg koser meg selv om filmen er trist. Men å kose seg med triste filmer kan være litt godt.

Soudtracket er deilig pianomusikk av Martin Léon, som skifter fra moll til dur, akkurat som stemningen i filmen. Franskspråklig film med vakker pianomusikk er noe jeg lett kan falle for. Anbefaler alle andre som og liker dette det å få med seg denne filmen når den kommer på kino i romjula.

Hør musikken her: La Chrysalide de Martin Léon

Jeg fikk lyst så se Den fabelaktige Amélie fra Montmartre igjen, uten sammenligning annet en deilig pianomusikk.

Legger og ved en link med vakker musikk fra Amélie: Comptine d’un autre été: l’après-midi av Yann Tiersen