En ekkel følelse

Fru Ekkel er jo en spesialist på ekle filmer, og hun tåler nok en hel del mer enn meg når det gjelder ekle ting. Jeg er en av de som tar rådene hennes om å ikke se filmer hun sier man ikke bør se. Men filmer med ekkel stemning synes jeg er gøy, og det tåler jeg. Jeg så Martha Macy May Marlene (2012 )for litt siden, og fikk litt dilla på den ekle følelsen jeg fikk av filmen. Filmen var creepy. Det er en psykologisk thriller som handler om Martha (Elisabeth Olsson) som rømmer fra en sekt. Hun tar kontakt med søsteren sin som ikke har hørt fra henne på to år, og får bo der. Historien er i hovedsak nåtid, hvor hun bor hos søsteren og hennes man, men det kryssklippes med tilbakeblikk fra sekten. Samtidig som forholdet til søsteren og hennes mann blir vanskeligere jo lengre hun bor hos dem, får vi vite mer og mer om livet i sekten, som forklarer Marthas rare oppførsel. Filmen er egentlig ikke skummel, men måten filmen er bygd opp på gjør at den blir mer og mer intens, og da den var ferdig var jeg like paranoid som Martha og sjekket kikkehullet i døra for å sjekke at det ikke var en gærning i gangen…..

Jeg har lest en del negative kritikker av denne filmen, folk som er ekstremt opptatt av at alt skal være sannsynlig, uten at jeg tror de egentlig har noen forutsetning for å si hva som er sannsynlig i forhold til en person som rømmer fra en sekt. Men jeg er mer opptatt av å ta filmen på dens premisser, og gjør man det mener jeg dette er en film som kan gi deg en veldig bra og ekkel filmopplevelse. Elisabeth Olsson gjør veldig god jobb, og selv om jeg ikke fikk dilla, kan jeg godt se flere filmer med henne. 7 av 10 stjerner.

Etter at jeg så MMMM fikk jeg lyst til å se en annen film som var litt creepy, og jeg hadde hørt at We need to talk about Kevin var en litt ubehagelig film. Det var den riktig nok, men ikke fordi den var ekkel på samme måte som Martha Macy May Marlene, men fordi den var ekstremt deprimerende.  We need to talk about Kevin er historien om en mor som får en sønn som fra tidlig alder er manipulerende og har visse psykopatiske trekk. Og det hele ender i en skolemassakre hvor Kevin (Ezra Miller) er gjerningsmannen.

Filmen handler ikke om Kevin, men om moren Eva Khatchadourian (Tilda Swinton) og hennes liv etter massakren. På samme måte som i MMMM kryssklippes nåtid, etter massakren, med historien om Kevins oppvekst og hvordan Eva Khatchadourian egentlig er en dame som ikke hadde så lyst på barn, og strevde med morsrollen. Etter hvert går dette over i at hun strever med å håndtere Kevin, som ikke er et helt vanlig barn. I nåtiden er Eva Khatchadourian en nedbrutt og sliten dame som hetses av samfunnet for hva hennes sønn har gjort, mens hun gjør et tappert forsøk på å være en del av samfunnet. Det deprimerende med denne filmen er hvordan hele livet til hovedpersonen er ødelagt av hennes egen sønn, og det presenteres ikke noen løsning eller insinuasjoner på at hun kunne gjort noe annerledes for at Kevin ikke skulle bli en drapsmann. Rett og slett en håpløs og deprimerende film som jeg ikke var helt sikker på hvor godt jeg likte den rett etter jeg hadde sett den fordi den var så deprimerende. Men etter et par timer, når den fikk modnet litt på meg så likte jeg den faktisk ganske godt.  7 av 10 stjerner.